1. Selvskading blant unge - et økende fenomen.

Selvskading er et tema som jeg oppfatter som vanskelig og tungt å skrive om. Grunnen til at jeg har valgt å skrive om dette er at jeg vil prøve å belyse fenomenet selvskading og prøve å skape mer forståelse rundt et tabubelagt tema.

Fenomenet selvskading er et stort og komplisert anliggende. Det er derfor komplisert å gi et helt og fullt bilde av dette problemet i et blogginnlegg, noe jeg heller så absolutt ikke har noen forutsetninger for å kunne gjøre. Jeg vil derfor skrive om selvskading sett fra en lærerstudent og en far sitt ståsted.


I følge Øverland ble selvskading for bare for noen få år siden ble oppfattet som et sjeldent fenomen. Det å skade seg selv på en eller annen måte ble sett hos mennesker med store psykiske lidelser. Dette ble sett på som et alvorlig symptom og ble forbundet med psykose eller selvmordsfare.

I dag er selvskading noe som de fleste som arbeider med ungdom nødt til å forholde seg til. Dette er et fenomen som mange ungdommer i dag ikke lenger blir sjokkert over. Mange foreldre kan oppleve at ungdommen deres skader seg uten at de har merket andre tegn til bekymring. Selv om selvskading er blitt er og mer vanlig er dette likevel tabubelagt og forbundet med skam. Likevel hevder Øverland at etter at dette er blitt mer vanlig har det ført til at de som arbeider med ungdom innen skole og helse nå synes å være mer fokusert på å gi ungdom med dette problemet riktig hjelp.

La oss først se litt på begrepet selvskading og hva som ligger i dette. I litteratur om temaet er selvskading bare ett av mange begrep som blir brukt. Andre begrep er villet egenskade, parasuicidalitet og selvmutilering. Disse forskjellige begrepene er på sin side gitt noe vekslende og overlappende betydning.

En god definisjon er:

”Selvskading er handlinger som innbærer at individet påfører seg skade og smerte uten at man har til hensikt å ta sitt eget liv. Selvskading er en handling mennesker bruker for å håndtere smertefulle overveldende tanker, følelser eller situasjoner. Ved å skade seg selv kan man føle seg bedre for en stund og være i stand til å mestre livet sitt.”
(Øverland: Thorsen, 2006)

Den mest anvendte inndelingen er Simeon og Favazzas inndeling (2001). De deler selvskadingen inn i fire kategorier. Disse er stereotypisk selvskading, alvorlig selvskading, tvangsmessig selvskading og impulsiv selvskading. Den stereotypiske selvskadingen er oftest knyttet til alvorlig psykisk utviklingshemming. Alvorlig selvskading er knyttet til psykosene og forgiftingene ved rus. Tvangsmessig selvskading er knyttet til psykiske lidelser som trikotillomani eller generelle tvangshandlinger. Impulsiv selvskading er den kategorien som folk flest forbinder med selvskading. Dette dreier seg som regel om overflatisk skade påført ved kutting, stikking eller brenning. Denne kategorien for selvskading knyttes blant annet opp mot personlighetsforstyrrelse, erfaringer om mishandling, opplevde traumer, posttraumatisk stresslidelse og spiseforstyrrelse.
(Øverland 2008:31)

Reimund Førsvoll er utdannet lærer og teolog. Han har jobbet med overgrepsproblematikk siden 1990. Han har skrevet en artikkel om selvskading som følge av senskader ved incest på Støttesenter mot Incest – Oslo. Han beskriver her selvskading som en nødutgang.

”Til vanlig bruker vi selvsagt den vanlige utgangen. Men skulle det oppstå en kritisk situasjon, kan en nødutgang være livreddende.”

Videre skriver han:

”Selvskading er ikke en ”utgang” den utsatte ønsker å bruke. Men noen ganger ser den utsatte seg nødt til å bruke nødutgangen for å beholde ”livet”. Den utsatte har fått fullstendig panikk og forsøker å gjenopprette kontroll. Dermed kan selvskading være et svært kreativt forsøk på å håndtere et stort problem. Men dessverre blir konsekvensen av det som skjer, destruktiv.”
(Støttesenter mot Incest i Oslo)

Dette er noe som kjennetegner impulsiv selvskading. Den utsatte ser ofte smerten som den eneste måten å få tilbake kontrollen over situasjonen på. Den utsatte kan ha til hensikt for eksempel å straffe eller rense seg selv, overdøyve indre uro, smerte eller sorg. Det hevdes at det er like mange hensikter med selvskading som det er selvskadere.

Førsvoll skriver i denne artikkelen om selvskading etter seksuelle overgrep. Det kan også være sammenhenger som fysiske overgrep, villet egenskading blant venner, narkotikamisbruk, kontakt med politiet, det å ha vært beruset mer enn ti ganger, omsorgssvikt, langvarige separasjoner osv.
(Øverland 2008:33)

I Storbritannia er selvskading en av de vanligste årsakene til innleggelse. (Kapur 2005).
(Ibid: 2008:13)

Child and Adolescent Self-harm in Europe (CASE) er en europeisk multisenterstudie om Villet egenskade hos barn. Norge har bidratt i CASE-undersøkelsen med et forskningsmateriale på 4060 elever på første trinn ved samtlige av de 36 videregående skolene i Hedmark og Oppland. Majoriteten av elevene er mellom 15 og 16 år. Av de 4060 elevene i forskningsmaterialet var det en svarprosent på 91,2 %. 266 elever (6,6 %) kunne fortelle om et eller flere tilfeller av selvskading siste året. Blant disse elevene var det 74, 1 % som oppgav kutting som metode, 16,9 % oppgav overdose med medikamenter som metode. Denne undersøkelsen viste og at det var langt vanligere for jentene å skade seg enn det var for guttene (10,2 % versus 3,1 %). Studiene viste for begge kjønn en signifikant sammenheng mellom villet egenskade og lav selvtillit, villet egenskade blant venner, stoffmisbruk og konflikter med foreldre.
(Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (SSFF))

Det som denne CASE-undersøkelsen også viser er at er at den sterkeste faktoren for om ungdommene skader seg selv er at venner nettopp har skadet seg. Dette er noe som er i overensstemmelse med Favazzaz undersøkelse (1998). Denne viser at 24 % av ungdommene som skader seg hadde venner som skadet seg. Den norske CASE-undersøkelsen viste også at 64 % av de som skader seg opplyste at dette er noe som vennene deres visste om.
(Øverland 2008:33)

Øverland sier at meste som er skrevet om selvskading er skrevet av fagfolk, forskere og erfarne klinikere for avdelingspersonell innenfor psykisk helsevern. Men det vi vet er at det gjøres et stort arbeid av helsesøstre, prester, ruskonsulenter, barnevernspedagoger, sosionomer, miljøarbeidere, skolerådgivere og lærere (førstelinjen). Han mener at det er viktig å fremheve betydningen av deres arbeid. For å dekke hele spekteret som disse yrkesgruppene representerer, velger han å kalle alle yrkesgruppene for hjelpere når han snakker om disse i relasjon til den utsatte.
(Ibid2008:27)

Det å oppdage selvskading hos et barn kan være en stor påkjenning for fagpersonell i førstelinjen. Det ukjente er med på å utløse angst. For lærere kan et første møte med den utsatte skape usikkerhet, redsel og maktesløshet. Klarer jeg dette? Hva om jeg mislykkes? Jeg kan ikke nok – spesialister må overta!
(Asmervik m.fl. 2005:9)

Øverland forteller om tre måter du som lærer kan oppdage selvskading. Andre forteller deg om eleven, eleven forteller det til deg eller du avslører det. Eleven vil med dette også kunne ha tre ulike reaksjonsmønstre. Som lærer bør vi ikke miste kontrollen over situasjonen. Noen av redslene til en elev som driver selvskading er at det skal komme reaksjoner som avsky, panikk og at det skal bli et voldsomt oppstyr. Om det blir det så bør likevel denne eleven skjermes fra dette så godt det lar seg gjøre. Om en som lærer blir handlingslammet i situasjonen kan det lett oppstå en situasjon hvor vi som lærere, som nettopp skal ivareta elevene, unngår eller avbryter kontakten med den aktuelle eleven. Mange unge er veldig sensitiv for passiv avvising og reagerer ofte med bitterhet eller sinne.
(Øverland 2008:15)

Den idèelle situasjonen i slike tilfeller ville være å kunne henvise eleven til BUP – og på denne måten vite at eleven nå er i trygge hender. CASE-undersøkelsen viser at dette ikke er tilfellet. Det er et paradoks at de elevene med mest alvorlig selvskading ikke blir tilvist til BUP. En mulig forklaring på dette har nok noe med henvisnings- og ventelisteordninger å gjøre. På grunn av refusjonsordninger krever BUP i mange tilfeller en henvisning fra fastlege, og den nye fastlegeordningen krever at fastlegen skal være pasientens faste holdepunkt. Men mange unge vil ikke forklare seg til en person de ikke har noe forhold til. Relasjonen mellom elev og lærer eller skolehelsetjenesten er sterkere og gjør eleven tryggere i situasjonen. Ventetiden for å komme til hos BUP er ofte flere måneder, noe som eleven ofte vil føle som ubehagelig og unødvendig. Når så dagen endelig kommer og ventetiden er over, velger mange elever å la være å gå til den avtalte timen.
(Ibid 2008:213)

Når vi som lærere oppdager denne eleven er det første møtet med denne eleven i den nye situasjonen en bekymringssamtale. Bekymringssamtalen er en samtale vi kan gjennomføre som venn, forelder, lærer, skolerådgiver eller i andre nære relasjoner til den utsatte. Øverland peker på en del viktige momenter som vi bør tenke på før og under bekymringssamtalen.

· Det første en bør tenke på er hvilken voksen person eleven har mest tiltro til. Målet med den første kontakten er å avkrefte eller bekrefte en bekymring på en slik måte at eleven ikke føler seg truet, såret eller trekker seg unna. Tillit er viktig.
· Rammen for samtalen. Samtalen kan enten foregå på lærerens kontor eller læreren kan møte eleven i elevens ”eget territorium”. Begge deler har sine styrker og svakheter. Disse styrkene og svakhetene bør det kompenseres for under samtalen. En formell situasjon fordrer en mer uformell stil, på samme måte som en uformell kontekst bør kompenseres med en mer formell kommunikasjon.
· En bør i en bekymrinssamtale av en slik karakter være spesielt oppmerksom på konkrete forhold som kroppsspråk og toneleie. De fleste elevene i denne situasjonen vil mislike sterkt å bli presset til å snakke om ting som de ikke ønsker å snakke om eller orker å tenke på. Disse elevene er og spesielt sensitive for negative signaler, og vil ofte låse seg selv ved de minste tegn til negativitet.
· En bør, så langt det lar seg gjøre, være godt forberedt til samtalen, og ha en klar agenda. Selve bekymringssamtalen bør inneholde disse punktene:
§ Beskriv at du er bekymret konkret.
§ Beskriv helt konkret hva som gjør deg bekymret
§ Beskriv hvor informasjonen bak bekymringen kommer fra
§ Presiser at du kan ta feil
§ Be om en tilbakemelding på om dette stemmer
(Ibid:143)

Når en har gjennomført en slik samtale vil en være i stand til å kunne gi en mer presis beskrivelse til øvrige instanser, både skolens ledelse PPT og BUP. Det er viktig at det så tidlig som mulig kommer i gang en støttegruppe for eleven som bør bestå av kontaktlærer, foresatte, skolens ledelse, helsesøster, PPT, Barnevernstjenesten og BUP.

Ved å ha lest i forskjellige forum som tar for seg psykisk helse har jeg sett at det som oftest ender godt. Noen av de utsatte holder på med selvskading langt opp i voksen alder. Andre har opplevd at samtalegrupper og det å snakke om situasjonene hvor de føler at de må skade seg selv, har hjulpet. Dette støttes av utsagnet til språkforsker Emil Kristoffersen, som hevder at selvskading har bakgrunn i dårlig evne til å kommunisere. (Nordisk diskussionsforum om selvskading og spiseforstyrrelser) (forskning.no)

Det synes i aller høyeste grad at selvskading er noe som øker i omfang. Dette er ikke bare på grunn av tidene som forandres. Smitteeffekten synes å være ganske stor og dermed vil også antall utsatte øke i tidens løp. Terskelen for selvskading er og mye lavere enn den var før, hvilket også indikeres av at den utsatte ikke nødvendigvis trenger å ha en klinisk diagnose. Det at selvskading blir belyst kan også bidra til at flere vil kunne stå frem og våge å snakke om problemet. Det er da viktig at det er så mange som mulig av oss der ute blant barna som vet hva dette dreier seg om, for på den måten å, i best mulig grad kunne ivareta disse barna. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men vi som kommende lærere har et ansvar for å sette oss inn i morgendagens ungdomsproblematikk. Åpenhet er den beste medisin.



Kilder:
Asmervik, S. m.fl. (2005) Innføring i spesialpedagogikk. Gyldendal Norsk Forlag.

Forskning.no (2004) Språkforskning mot selvskading. Tilgjengelig fra: http://www.forskning.no/artikler/2004/september/1093954462.7 [lest 30.10.08]

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (SSFF) (2004) Villet egenskade hos barn og unge – en europeisk multisenterstudie: Child and Adolescent Self-harm in Europe (CASE). Tilgjengelig fra: http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/forskning/ssff_prosjekter/case.html [lest 30.10.08]

Nordisk diskussionsforum om selvskading og spiseforstyrrelser (2008) 5 frågor till självskadare. Tilgjengelig fra: http://www.zebraforum.com/forum/viewtopic.php?f=31&t=3248 [lest 30.10.08]

Støttesenter mot Incest i Oslo (u.å.) Selvskading – en nødutgang for å beholde kontrollen. Tilgjengelig fra: http://www.sentermotincest.no/portal/Artikler/Selvskadingrf [lest 30.10.08]

Øverland, S. (2008) Selvskading – en praktisk tilnærming. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS