Sjå kor han ligg der så yndig og søt
og snur seg så uroleg i sine draumar
Klør seg søvnig i auga og gløtter
lurer på når lyset frå dagen flaumar

Mor har vaska og pynta så fint
med kvist og med raude kuler
Sjølv ute ved den kalde doen
sit det ein nissefar så blid og skuler

Han kjenner på den gyvande, gode iver
som gjer han så uendeleg rastlaus
Og han kjenner på den gode glede
over at snart kjem Mr. Santa Claus

Mens snøen dalar ned så lett og kvit
kunne han meine å sjå langt der ute
i Crosby’s fortryllande "White Christmas" verd
ei lysande raud nase over himmelen i rute

Omsider finn han tilbake til den gode roa
då legg han hovudet ned att på puta
For det VAR Rudolf og Nissen han såg
sjølv om frosten hang tett utpå ruta

- cato -

Refleksjoner rundt dette halvåret med pedagogikk.

Så er julen her allerede og tredje semester med pedagogikk er over. Nå er tiden inne for å tenke over og å oppsummere dette semesteret.

Dette semesteret har i hovedsak dreiet seg om de minste elevene i skolen. Da vi møtte opp etter sommerferien var ”vårt” klasserom pyntet med elementer fra småskolen. Vi har alfabetet hengende på veggen, et tre med bilder av alle elevene i klassen, og noen plasser kan vi lese ordene ”DØR”, ”TAVLE” og lignende på lapper som er tapet rundt i rommet.

Det første temaet vi jobbet med skulle fortelle oss litt mer om de minste elevene i skolen. Hvem er disse små som vi skal bli kjent med når vi kommer ut i praksis?
Birgit B. Olsen fortalte oss om de fire ulike stadiene som Piaget snakket om i barnas utvikling. Det sensomotoriske stadiet, det preoperasjonelle stadiet, det konkretoperasjonelle stadiet og det formaloperasjonelle stadiet.
Det som var mest relevant for oss dette halvåret og kommer til å bli neste halve året er det konkretoperasjonelle stadiet som barna har fra sju til elleve år. Det er ved dette stadiet elevene vi skal møte i praksis befinner seg.
Birgit fortalte oss at elevene i dette stadiet vil begynne å tenke operasjonelt ved hjelp av konkrete gjenstander. Tankegangen vil også i dette stadiet bli reversibel, slik at de ved hjelp av konkreter blir i stand til å se at addisjon og subtraksjon er motsetninger til hverandre.

I forelesningen som het ”Lek og læring – hånd i hånd?” skulle Birgit fortelle oss om lekens plass i dagens skole. Vi lærte at leken har en pedagogisk verdi ved at den kan utvikle ferdigheter og kunnskaper knyttet til blant annet språk, tall, bilder, motorikk samarbeid og evne til å forstå og følge regler. Dette var en forelesning som kom til god nytte da vi jobbet med GLSM-rapporten som vi skulle lage i praksisgruppen min. I denne skulle vi se nærmere på hvordan ulike spillaktiviteter kunne være med på å øke barnas forståelse av ulike geometriske figurer.

Studieturen vi hadde til StatpedVest var veldig interessant og lærerik. Vi møtte i deres lokaler på Paradis klokken 10.00. Den første timen gav Walther Olsen oss en fin gjennomgang av spesialpedagogikk opp gjennom årene, fra det som i 1800 het ”Spesialskole for åndssvage børn” og frem til det som i dag er StatpedVest. StatpedVest er i dag et regionalt kompetansesenter som arbeider med fagområdene:
- Sammensatte lærevansker
- Sosiale og emosjonelle vansker
- Syn
- Hørsel
- Språk og tale (logopedi)
- Døvblinde

Vi fikk også studere deres bibliotek, noe som fikk de fleste av oss til å bla i dagens skolebøker og lese om ulike spesialpedagogiske emner. Selv fant jeg matematikkboken Kasparia som jeg likte veldig godt. Ragna Langlo hadde en liten fremvisning i ”Tekstbehandling – Praktisk og pedagogisk bruk” ved biblioteket.

Lunsjen på StatpedVest må også nevnes! Her fikk vi (kjøpe for en liten penge) deilige hjemmelagde kjøttkaker!

Etter lunsj fikk vi spesifikk info fra tre ulike avdelinger. Dette omfattet blant annet fagområdene innenfor hørsel og sammensatte lærevansker.

Bloggen har også vært en stor del av læringen dette semesteret. Dette var lagt opp slik at vi skulle fordype oss i fem ulike tema innenfor pensum. Deretter skulle vi skrive et blogginnlegg som skal være både relevant og opplysende for andre studenter. Dette førte til at jeg måtte sette meg spesielt godt inn i de fem ulike temaene som jeg skulle fordype meg i via pensumlitteratur, annen faglitteratur og relevant og troverdig informasjon fra internett.

Hvert blogginnlegg skal kommenteres av to studenter i klassen som ”kritisk venn”. Medstudentene skal vurdere blogginnleggene etter kriteriene faglig relevans og relevans for framtidig yrke, om språket er godt, lettlest og rett skrevet og at blogginnlegget ikke kan spores tilbake til enkeltelever i praksis (anonymisering). Omfanget skal være på 4-5 A4 sider med 1 ½ linjeavstand. Alle kilder skal opplyses i teksten og oppsummeres til slutt i hvert blogginnlegg under overskriften Kilder:.

Det har vært veldig spennende å jobbe med bloggen. Jeg har lært utrolig mye, både av å skrive den og av å lese og kommentere de ti blogginnleggene jeg har kommentert.

Helt siden jeg startet ved lærerskolen har jeg hatt store forventninger til pedagogikkfaget. Jeg føler at det er her vi møter elevene faglig. Læreren, som i hovedsak har undervist oss i dette faget, Birgit B. Olsen, har engasjert elevene både faglig og som forbilde. Jeg synes at dette er et spennende fag i seg selv. Birgit har med sitt engasjement og interesse både for faget og yrket klart å gjøre meg enda mer interessert i pedagogikkfaget. Hun har i disse to årene åpnet hjemmet sitt for oss og klart å vise interesse for hver enkelt elev på en faglig god måte. Jeg mener at dette ikke bare er faglig image, men like mye en livsstil for Birgit. Dette mener jeg at alle i klassen, ALU2 er enig i.

Med dette er denne bloggen avsluttet. Det gjenstår bare å takke alle medstudenter og bidragsytere for deres engasjement. En spesiell takk til trofaste lesere (jeg vet at de finnes).

Jeg vil jeg ønske alle en riktig god jul!

Magnetar

-

Langsamt

nærmar

vi oss

kvarandre

Som to

magnetar

Positiv

mot positiv

pol

- cato -

5. Tourettes syndrom

Det finnes en rekke funksjonshemninger og sykdommer som ikke viser symptomer til enhver tid. Barna kan være symptomfri eller tilsynelatende symptomfri i kortere eller lengre perioder. Likevel kan dette ha store konsekvenser for den det gjelder. I denne kategorien finner vi Tourettes syndrom.

Man antar at Tourettes syndrom er en nevrologisk sykdom. Den viser seg ved at barnet har varierte, ufrivillige bevegelser, ukontrollerte lyder og gjentatte stereotype, formålsløse og plutselige lyder og bevegelser (heretter omtalt som tics). Det er også observert tics eller Tourettes syndrom-liknende symptom hos barn som er under behandling med sentralstimulerende medikamenter som skal hjelpe barnet til å få bedret oppmerksomhet. I disse tilfellene forsvinner tics raskt når medisineringen opphører.

Forekomsten av Tourettes syndrom anslås til mellom 0,1 og 0,5 promille av befolkningen. Dette utgjør mellom 2000 og 5000 personer med Tourettes syndrom i Norge. Undersøkelser viser også at forekomsten av gutter med Tourettes syndrom er tre ganger så høy som hos jenter. Man antar også at det er mange med Tourettes syndrom som ikke har fått diagnosen.

Tegn på Tourettes syndrom kan vise seg allerede i 2-års alder og man har observert at indikasjoner på syndromet har startet i opp til 18-årsalderen. Symptomene debuterer som oftest ved 7-års alder. De første indikasjonene på Tourettes syndrom kan opptre som oppmerksomhetsproblemer og hyperaktivitet. Deretter utvikles tics. Symptomene på Tourettes syndrom kan variere i styrke, og ikke alle har oppmerksomhetsproblemer. Symptomene vil i mange tilfeller bli mindre ved overgangen til voksen alder. (Iglum 1997). (Asmervik m.fl. 2005:353)

Tourettes syndrom kan deles inn i to kategorier.
· Enkel Tourettes syndrom:
Kjennetegnes av tics
· Torettes syndrom +
Kjennetegnes av at det i tillegg til tics forekommer en eller flere tilleggsvansker (se under).
(Center for Små Handicapgrupper)

Tics opptrer som varierte, ufrivillige bevegelser, ukontrollerte lyder og gjentatte stereotype, formålsløse og plutselige lyder og bevegelser. Tics starter som ufrivillige bevegelser og omtales som motoriske tics. Disse starter gjerne i ansiktet, og kan vise seg som overdreven blunking, grimaser og rykninger. Deretter vil tics forflyte seg til halsen og skuldrene og av og til, til armer og ben. Senere kan vokale tics utvikles. Dette kan komme i form av hosting, harking eller snufsing. De vokale tics kan videre utvikle seg til andre lyder, ord, utrop, og gjentakelser av ord eller fraser. Hos mange barn kan man observere forbigående tilstander. (Asmervik m.fl. 2005:355)

Barn med Tourettes syndrom går inn under kategorien sammensatte lærevansker. I følge Statped omfatter sammensatte lærevansker blant annet:
”Betydelige generelle lærevansker (grunnet syndromer, kromosomfeil, medfødte hjerneskade m.v.)”

Personer med Tourettes syndrom har ofte tilleggsvansker. Minst 50 % av de som har Tourettes syndrom har også AD/HD. Ca. 30 % har tvangstanker og tvangshandlinger. Andre tilleggsvansker kan være:

• aggressivitet
• angst• depresjon
• selvskadende atferd
• lærevansker
(Nasjonalt Kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK))

Barn med Tourettes syndrom kan få voldsomme, eksplosive, ukontrollerbare raserianfall som kan fremprovoseres av små bagateller. Mye tyder på at disse raserianfallene er et symptom knyttet direkte til Tourettes syndrom. Disse raseriutbruddene kan ikke sammenlignes med andre barns normale raseriutbrudd. I følge Finn Ursin Knudsen, overlege, dr. med. ved Børneafdeling L, Amtsygehuset i Glostrup, kan disse raseriutbruddene defineres og beskrives i fire punkter:

1. Anfallene er ikke typiske for barnets normale personlighet. Barna er som oftest både snille og fornuftige. Etter anfallet er barnet lei for det som har skjedd, de har sterk skyldfølelse, føler seg hjelpeløse, og de forstår ikke hva som har skjedd eller hva som har satt i gang raseriutbruddet.
2. Tilfellene fremprovoseres av små bagateller, og det er ingen sammenheng mellom betydningen av tilfellet og det voldsomme raseriutbruddet. I typiske tilfeller kommer utbruddet i forbindelse med noe som er annerledes enn hva barnet har forventet eller trodd.
3. Det er tydelig at barnet under anfallet er helt ute av stand til å kontrollere seg selv og styre sitt temperament. Det er snakk om et fullstendig kontrolltap.
4. Det blinde raserianfallet opptrer plutselig og uten forvarsel.

Videre sier Knudsen at noe som kan stoppe et slikt anfall er å foreta en avledingsmanøver. Å foreta seg noe komisk og uventet, for eksempel det å si noe morsomt. Dette kan avlede barnet som da som oftest vil bryte ut i gråt. Man kan og prøve å holde barnet tett inntil seg, men de fleste barn med Tourettes syndrom vil reagere med å bli enda mer sint av å bli holdt fast.

I mange tilfeller er det vanskelig å stoppe et slikt anfall. Man har som oftest veldig liten tid på seg til å unngå utbruddet. Når det først er i gang, handler det kun om skadebegrensning. Man må unngå at barnet skader seg selv og andre og vente på at raseriutbruddet slutter av seg selv. (Dansk Tourette Forening)

De sosiale konsekvensene av tics er plagsomme for dem det gjelder. En elev kan klare å undertrykke tics på skolen, men dette krever svært mye konsentrasjon. Symptomene blir i slike situasjoner demmet opp, slik at når eleven kommer utenfor skolesituasjonen kan symptomene bli betydelig verre. Symptomene viser seg å øke i situasjoner hvor personen er anspent eller når personen er glad og forventningsfull. For å prøve å skjule tics, er det mange som prøver å kamuflere lyder og bevegelser med å forlenge tics slik at de skal gi en mening og på den måten ha en ”funksjon”. (Asmervik m.fl. 2005:355)

På det følelsesmessige planet, kan andres reaksjoner på tics lett gi et negativt selvbilde for den utsatte. En som blir satt utenfor i leken i barnehagen, på skolen eller i nabolaget, kan fort få mindreverdighetsfølelse. Et annet problem som påvirker det sosiale og det følelsesmessige like mye for foreldre som for personen med Tourettes syndrom er den allmenne oppfattelsen av at symptomene er uvaner, eller en direkte konsekvens av nervøsitet eller problemer i hjemmet. Dette er ikke tilfelle. (Ibid:356)

Som lærer til et barn med Tourettes syndrom er det viktig å sette seg inn i situasjonen til den aktuelle eleven. Dette bør foregå både ved observasjon og ved samtaler mellom elev og foreldre. En lærer må også vise aksept og respekt for eleven, og på den måten være en god modell for de andre elevene.

En elev med Tourettes syndrom kan ha behov for å gjennomføre prøver, tentamener og eksamener i eget rom. På samme måte kan pauser borte fra klasserommet i en vanlig skolehverdag hjelpe til slik at eleven kan få avreagere tics. Dette er noe som kan hjelpe eleven til å dempe symptomene eleven får når eleven kommer hjem. Det kan også være nyttig at andre i omgivelsene til denne eleven får forklaringer på tilstanden. På denne måten vil de bli gjort klar over at det ikke er barnets ønske å lage ufrivillige lyder eller bevegelser. (Ibid:358)

Strukturert pedagogisk observasjon kan også være med på å tilrettelegge for en god opplæring for elever med Tourettes syndrom og de tilleggsvanskene dette kan medføre. Disse observasjonene kan foregå dels i gruppe eller klasse og dels være individobservasjoner. Det en bør observere er aktivitetsnivå, konsentrasjon, oppmerksomhet og avledbarhet. Disse resultatene kan en så vurdere i forhold til jevnaldrende og i forhold til ulike miljøbetingelser. Videre bør en observere motorikk, gjerne i naturlige situasjoner som lek, av og påkledning, spising, skriving eller formgivingsaktiviteter. Under observasjonen kan en og finne elevens sterke sider og interesser som en som lærer kan bygge videre på. Dette er veldig viktig.
Observasjoner og kartlegging i skolen kan også være til stor hjelp som et supplement til de medisinske undersøkelsene som foretas av lege. Ettersom at indikasjoner på Tourettes syndrom kan undertrykkes, viser de seg ofte ikke ved et legebesøk. Observasjoner og kartlegging av eleven og virkning av de tiltak som settes inn for å bedre elevens skolehverdag kan her komme til nytte. (Ibid:357)

Jeg har fått muligheten til å stille noen spørsmål til ei jente med Tourettes syndrom. Jeg vil på denne måten prøve å belyse sykdommen fra en pasients ståsted. For å få mest mulig relevante spørsmål, har jeg skrevet ned spørsmålene mens jeg skrev blogginnlegget.

”Hanne” er ei fjorten år gammel jente som skal stå konfirmant til våren. I slutten av femte klasse oppdaget hun at hun hadde noen rykninger i ansiktet. Det var moren hennes som først oppdaget disse rykningene som blant annet viste seg som rynking på nesen. ”Hanne” hevder at det har oppstått en hodepine som følge av disse rykningene. Etter hvert kom det også lyder. Lydene kom gjerne i form av et lite ”pip”. - De andre i klassen ble ganske irriterte og trodde at jeg gjorde dette med vilje” forteller ”Hanne”.

Senere ble også det å nikke med hodet et tics. Dette videreutviklet seg til rykninger i skuldrene og så i magen. - Rykningene i magen kan sammenlignes med når en ler, forteller hun. Etter rykningene i magen blir ”Hanne” veldig kvalm. Kvalm er hun også ofte om morgenen. Dette forklarer hun med at hun helt sikkert har rykningene om natten også. - Om natten er jeg ikke våken til å undertrykke ticsene, forteller hun.

”Hanne” fikk diagnosen Tourettes syndrom etter at hun hadde begynt i 6. årssteg. Da hadde hun vært på BUP tre ganger. Der følte moren til ”Hanne” at de la skylden på henne og at hun bare gav datteren dårlig oppdragelse. Da de senere snakket med en doktor så forstod han med en gang at dette dreide seg om Tourettes syndrom.

Etter at hun fikk diagnosen opplevde hun at symptomene bedret seg. ”Hanne” mener at dette har en nær sammenheng med at hun fikk satt ord på sykdommen. Det at de andre i klassen fikk vite om sykdommen friggjorde henne også med tanke på beskyldningene om at vokale tics var noe hun gjorde med vilje.

”Hanne” beskriver ticsene sine med at hun ”spenner” muskulaturen i bein, armer og nakke. Hun beskriver dette som om at hun ”blir litt stiv i muskulaturen”. Videre forteller hun at ticsene kommer mest når hun er hjemme. Når jeg ser på tv merker jeg ingenting. - Jeg tror ikke at jeg fortrenger de da, og da kommer de uten at jeg merker det.” Jenta forteller at hun slapper av hjemme. Der slipper hun å fortrenge ticsene. Hun forteller videre at hun prøver å dempe de når hun er ute blant folk, men om det blir for mange tics så klarer hun ikke å holde de tilbake. Hun bruker mye energi på å fortrenge ticsene når hun er på skolen, men hun er nå blitt så vant til denne situasjonen at fortrengingen nå gjerne skjer ubevisst. ”Hanne” presiserer at hun lager ikke lyder lenger nå.

På spørsmål om hva skolen gjør for henne, så ler hun litt. -Jeg tror ikke at lærerne merker så mye mer til det. Vi snakker ikke så mye om Tourettes syndrom lenger. Men vi snakker en del om depresjoner, konsentrasjonsvansker og lærevansker. Disse samtalene foregår kun på kontaktmøte.

”Hanne” vet ikke helt hva skolen kan gjøre for å bidra til at hverdagene blir bedre for elever med Tourettes syndrom. Da hun blir spurt om det kan være aktuelt å få ta noen pauser borte fra klasserommet for å få utløp for ticsene, mener hun at dette kan være en god ide. - Det at vi kan få gå ut så ofte som mulig, uten at andre elever spør om hvorfor, ser hun på som en mulig god løsning. Hun mener likevel at om hun får dette tilbudet så er hun så vant med å fortrenge ticsene at hun kanskje vil ha problemer med å fremkalle de når hun først blir alene. Hun er også veldig redd for at andre vil både se og høre dette. Hun vet at det å fortrenge ticsene i seg selv er noe som gjør henne sliten.

Det å være sammen med venninnene sine beskriver hun også som slitsomt med hensyn på det å fortrenge tics. Hun opplever det likevel som ”oppkvikkende” å være sosial sammen med venner. Hun mener at vennene hennes ikke merker så mye til indikasjonene som hun har på Tourettes syndrom. De merker ikke så mye til det de heller. I alle fall har ikke jeg hørt noe fra mine nærmeste venner. - De vet hva det er, og jeg føler ikke trang til å snakke noe om det. Det forekommer likevel at det er noen som ler av henne, noe hun oppfatter som svært ubehagelig. ”Hanne” liker ikke å snakke med noen om sykdommen sin. Hun medgir likevel, etter at vi har snakket litt om det, at det hadde vært godt å snakke med ei av venninnene som hun er spesielt fortrolig med, om disse problemene.

I tillegg til å ha fått påvist Tourettes syndrom har ”Hanne” også tilleggsvansker som fremtrer som depresjon, lærevansker og konsentrasjonsproblemer. Hun opplever at det er tungt å måtte ta igjen det som de andre elevene har lært mens hun har vært hjemme på grunn av kvalme og hodepine som følge av tics. Hun opplever selv, at det er mest i fagene matematikk og naturfag at hun ”faller ut av undervisningsopplegget”. Hun har gitt litt opp å ta igjen de andre elevene i disse fagene. Dette er noe som har ført til at ”Hanne” vegrer seg for å gå på skolen. Selv mener hun at dette er mye av årsaken til depresjonen.

Selv om ”Hanne” opplever Tourettes syndrom som belastende, føler hun likevel at hun har blitt bedre. Noen mennesker må leve med denne sykdommen resten av livet. ”Hanne” er ved godt mot, tross alt.

Det er ikke mange barn som har Tourettes syndrom. Desto viktigere er det å belyse disse elevenes problemer på en slik måte at de, ikke bare kan bli fanget opp i skolesystemet, men at vi som lærere vet litt hva dette dreier seg om. Jeg har nå gitt et lite innblikk i denne sykdommen som er en stor og veldig sammensatt sykdom.
Selv har jeg lært mye av å skrive dette blogginnlegget, ettersom at det meste ha vært helt nytt for meg.

Jeg vil takke "Hanne" for all inspirasjon, og for den enorme tilliten hun har vist meg.


Kilder:
Asmervik. S, m. fl. (2005) Innføring i spesialpedagogikk Gyldendal Norsk Forlag.

Center for Små Handicapgrupper (2007) Tourette syndrom Tilgjengelig fra: http://www.csh.dk/sjaeldne_handicap/korte/Tourette07/Tourette07.htm [lest 02.12.08]

Dansk Tourette Forening Raseriandfald hos Tourette børn Tilgjengelig fra: http://www.tourette.dk/documents/Raserianfald_Tourette_000.pdf [lest 02.12.08]

Nasjonalt Kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK) Tourettes syndrom (tilleggsvansker) Tilgjengelig fra: http://www.nasjkomp.no/NK/tourettes_syndrom.htm [lest 02.12.08]

Statped (2005) Sammensatte lærevansker tilgjengelig fra: http://mondosearch.skolenettet.no/cgi-bin/MsmGo.exe?grab_id=0&page_id=28559&query=sammensatte%20l%C3%A6revansker&hiword=L%C3%A6REVANSK%20L%C3%A6REVANSKANE%20L%C3%A6REVANSKAR%20L%C3%A6REVANSKE%20L%C3%A6REVANSKEN%20L%C3%A6REVANSKENE%20L%C3%A6REVANSKENES%20L%C3%A6REVANSKERI%20SAMMENSAT%20SAMMENSATT%20l%C3%A6revansker%20sammensatte%20 [lest 02.12.08]

Dropeflaum

-

Dropeforma dryp dropane

i ein draum.

Drypp, drypp

drypp, drypp...

Dropeforma droper dreg

ut på tur i dropestraum.

- cato -

4. Skilsmissebarn i skolen

I dagens samfunn opplever vi at omlag halvparten av ekteskap som inngås går i oppløsning. Hvert år er det 11000- 12000 barn som opplever at foreldrene skilles. Om vi tar med barna i samboerforhold anslås det til at så mange 25000 barn som opplever samlivsbrudd i Norge, hvert år. Jeg vil i dette blogginnlegget skrive litt om hvordan barna opplever et samlivsbrudd og hva som gjør at disse barna utgjør en stor risiko.

Imsen skriver at forklaringene på at skilsmisse utgjør en risiko for barna, kort sett kan deles inn i tre kategorier (Moxnes 2003).

Den første kategorien gjelder tap av sosiale og økonomiske ressurser. Dette gjelder at det blir en dårligere økonomisk situasjon, at barnet må flytte fra sitt kjente og kjære nærmiljø og at det etter et samlivsbrudd bare er en omsorgsperson hjemme, i stedet for to. Den andre kategorien tar for seg den formen for sosialt stress som barnet blir utsatt for og som kan føre ti en negativ utvikling hos barnet. Den tredje kategorien snakker om kjernefamilien som den mest ideelle familiesituasjonen. Selv om barna har jevnlig og god kontakt med begge av foreldrene, kan ikke barnet bo med begge foreldrene samtidig, hvilket er uheldig i seg selv.

Ifølge Imsen hevder Kari Moxnes, med bakgrunn i sin forskning at det er graden av samarbeid mellom foreldrene, samt barnas forhold til dem under og etter skilsmissen som avgjørende for utviklingen. Dette er noe som barnepsykiateren Hilchen Sommerschild, som jeg kommer til senere i dette innlegget, også har kommet frem til tidligere. Hun sier videre at det ikke er skilsmissen i seg selv men de sosiale og økonomiske rammene som etableres i etterkant av samlivsbruddet som avgjør om utviklingen blir positiv eller negativ. Flytting og svekket økonomi kan gi en dårligere livskvalitet for barna, men en skilsmisse kan også føre til det motsatte, at nettopp disse faktorene bedrer seg. (Imsen 2006:76)

I følge Evenshaug og Hallen regnes et samlivsbrudd som en av de mest belastende livshendelser som kan ramme en familie. De forklarer traumatiske kriser som ekstraordinære påkjenninger som ikke inngår i en vanlig livssyklus. Videre viser de til Sommerschild og Grønholt som sier at studier etter skilsmisser viser at en kan dele inn reaksjoner til barna etter noen alderstypiske trekk. (Sommerschild og Grønholt 1997).

Allerede i svangerskapet kan det vise seg at emosjonelle svingninger hos mor føre til en økt risiko for helseproblem hos det nyfødte barnet. Dette kan vise seg som spise- og søvnproblemer, og det kan forekomme forbigående forsinkelser i utviklingen.

Førskolebarna vil først reagere med aktiv protest i form av sinne, gråt og åpen lengsel etter foreldrene. Etter hvert som denne reaksjonen øker vil barnet gå inn i en fase preget av desperat fortvilelse. Etter dette kan reagere med regresjon og atferdsmessige symptomer. De kan da plutselig begynne å utvikle seg i negativ retning med for eksempel enurese, og mental tilbaketrekking fra andre. De eldre i denne gruppen kan trekke seg inn i en fantasiverden. Disse barna kan ta på seg ansvaret for den oppståtte situasjonen, noe som igjen kan føre til en egosentrisk tenkemåte.

I barneskolealder reagerer barna oftere med sorg og skam. Hos de yngste barna kan vi se en tendens til å flykte inn i dagdrømmer og fantasier, mens de eldre skolebarna ofte blir irritert, og særlig guttene kan bli utagerende.

Oppover i ungdomsalderen vil barna sitt reaksjonsmønster bli mer likt et voksent sitt reaksjonsmønster. Likevel vil selvanklager og skyldfølelse påvirke selvbildet på en annen måte enn hos de yngre barna. De unge vil for eksempel kunne gå rundt å tenke på hvordan de kunne ha bidratt til at konflikten kunne vært unngått. De unge begynner og å tenke på hvordan det skal gå i fremtiden. Dette er en smertefull opplevelse for barna, som kan føle sorg, sinne, skam og en følelse av å være sveket.

For de yngste vil et videre utfall av krisen påvirkes av den hjelpen barna får av sine nærmeste til å bearbeide krisen. Når det gjelder de unge, er det de som klarer å distansere seg mest mulig fra foreldrenes krise som kommer best utav det. (Evenshaug og Hallen 2007:189)

Det er likevel viktig å poengtere at reaksjoner på samlivsbrudd kan variere fra barn til barn og fra familie til familie. Et samlivsbrudd er ofte en langvarig prosess som utvikler seg i ulike faser. Dette kan deles inn i en tvilsfase og en beslutningsfase. I tvilsfasen vil den ene av foreldrene i lengre tid ha grublet over forholdet uten at så mange andre vet om det. Allerede her kan barna merke en stemningsendring. I noen familier har det vært åpne krangler før samlivsbruddet blir kjent. Disse barna går ofte rundt og lurer på om foreldrene skal skille lag, og i noen tilfeller spør de også foreldrene om dette. På denne måten er det mange av barna som kan fortelle at de, tross alt, var litt forberedt på bruddet. I noen tilfeller kan barna fortelle at foreldrene ikke var kjærester nok. I mange av disse situasjonene kommer samlivsbruddet ”som lyn fra klar himmel”. I beslutningsfasen er bruddet et faktum. I noen tilfeller er dette noe som foreldrene står sammen om, mens det i andre tilfeller kan være at samlivsbruddet kommer like mye som et sjokk for den andre forelderen som på barnet. Noen velger å flytte raskt fra hverandre, mens andre velger å bruke tid for å forberede barna, finne et egnet bosted og kanskje også gi forholdet en siste sjanse. (Fetskolene.no)

Hvis vi skal se på hvilken betydning et samlivsbrudd kan ha for barnet på lengre sikt, er dette et langt vanskeligere spørsmål å gi noe sikkert svar på. Vi må da se på en rekke forhold ved barnet selv og på de relasjoner i og utenfor familien, både før, under og etter selve samlivsbruddet som spiller inn. Hos skilsmissebarn er det blant annet funnet en økt risiko for psykiatriske lidelser, utagerende atferd, depressive reaksjoner, avbrutt skolegang, tidligere seksuell debut og hyppigere skilsmisse i voksen alder, men det ikke uten videre gitt at det er selve skilsmissen som har vært den utslagsgivende faktor. (Sommerschild 1985, Emery 1988, Tjersland 1992, 1994). (Evenshaug og Hallen 2007:211)

På tross av disse faktorene er det ikke dermed sagt at samlivsbruddet alltid er en uheldig løsning for barnet.

På ”Helsenytt for alle” hevder doktorgradsstipendiat Ingun Størksen at det er først og fremst problemer på skolen som av de mest fremtredende negative effektene av foreldres skilsmisse.

Ungdommene som hadde opplevd skilsmisse rapporterte i større grad enn andre at de var misfornøyd med resultater på prøver, og at de hadde vansker med å forstå undervisningen og konsentrere seg i timene. De rapporterte også mer av småkrangling med medelever og lærere.
Størksen hevder videre i dette intervjuet at det er nærliggende å tenke at dette kan skyldes oppmerksomhetssvikt fordi barna har så mye å tenke på at de ikke klarer å konsentrere seg om skolearbeidet.

”Det kan også tenkes at foreldre som hadde hatt det så vanskelig sammen at de hadde gått fra hverandre, ikke hadde hatt overskudd til å ta del i og følge opp ungdommene sine når det gjaldt skolearbeid. Og det kan tenkes at de etter skilsmissen heller ikke hadde tid og overskudd til å gjøre det. Mange skilte blir aleneforeldre, og tiden strekker ofte ikke til. Summen av familieproblemer kan gjøre at barna eller ungdommene som har opplevd samlivsbrudd får det litt vanskeligere på skolen enn andre.”
(helsenytt.no)

En annen ting vi må tenke på som lærere til disse barna er dette med rett til opplysninger om barnet. Dersom foreldrene har delt foreldreansvar har de lik rett til informasjon fra skolen. Mange utveksler denne informasjonen selv uten spesiell oppfølging fra skolen. Mange skoler gir ut doble sett av informasjon om dette er ønsket, og om nødvendig er det mange skoler som sender informasjon i brevpost til den forelder som ikke har daglig samvær med barnet.
Ved samlivsbrudd hvor foreldrene ikke er gift, er det ofte slik at det er mor som har foreldreansvaret alene. Dette er noe far kan ordne på ved å få kreve delt foreldreansvar. Hvis mor ikke vil gi samtykke til foreldreansvar kan far gå til domstol med krav om dette. Normalt vil far da få foreldreansvar.

§47 i Barneloven beskriver retten til å få informasjon uten å ha foreldreansvar. Ved en slik henvendelse fra denne forelderen, har vedkommende bare rett til opplysninger om barnet. Opplysninger kan holdes tilbake hvis de vurderes å kunne være til skade for barnet. Et avslag om opplysninger skal gjøres skriftlig. Det skal henvises til klageadgang. Forelderen må aktivt henvende seg til skolen hver gang det ønskes opplysning om barnet.

Til slutt vil jeg avslutte med barneombud Reidar Hjermanns ønskeliste på vegne av barn som har opplevd samlivsbrudd.

Barnas ønskeliste
- Bo i nærheten av hverandre
- Vær venner
- Ikke krangle i nærheten av meg
- Spør meg om hva jeg mener, men ikke la meg bestemme hva som skjer.
- Ikke konkurrer om hvem som er den beste forelderen
- Ikke betro deres følelser til meg
- La meg beholde mitt gamle nærmiljø
- Ikke bruk meg som budbringer
- La meg få beholde mitt liv
(barneombudet.no)

Slik som tendensen er i dag, vil det ikke bli ferre skilsmissebarn i skolen i årene framover. Skolen representerer, i den mest kritiske fasen i et samlivsbrudd, den trygge situasjonen til barnet. Skolen er i stor grad upåvirket av situasjonen og det er her barnet ser at livet går videre. Her har barnet de fleste av vennene sine, en lærer de kjenner og ellers mange kjente ansikt. Her har barnet store deler av dagen sin.
Det kan være greit for foreldre at skolen tar kontakt om ikke foreldrene gjør dette selv. Det er mye foreldre skal tenke på i denne situasjonen, og kanskje er terskelen for å ta kontakt med skolen i et slikt tilfelle noe høyere enn i andre tilfeller. Det kan være nok å fortelle foreldrene at skolen er klar over situasjonen. Dette kan igjen bidra til at terskelen for å ta kontakt, om noe skulle oppstå blir lavere.





Kilder:
Barneombudet.no Barnas ønskeliste. Tilgjengelig fra: http://www.barneombudet.no/sfiles/35/00/1/file/barnas_onskeliste_ved_samlivsbrudd.pdf [lest 30.11.08]

Fetskolene.no Utkast til veileder for samtalegrupper for barn som har opplevd samlivsbrudd i barneskolen Tilgjengelig fra: http://www.fet.gs.ah.no/garderasen/FAU%20GS/Samtalegrupper%20samlivsbrudd.htm [lest 30.11.08]

G. Imsen (2006) Elevens verden – Innføring i pedagogisk psykologi. Universitetsforlaget.
Helsenytt.no (2006) Foreldrenes skilsmisse - slik påvirkes barn og ungdom Tilgjengelig fra: http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_barn.html [lest 30.11.08]

Høvik skole Tabell på noen vanlige spørsmål. Tilgjengelig fra: http://www.hovikskole.no/index.php?pageID=76 [lest 30.11.08]

Lovdata §47 i Barneloven Tilgjengelig fra: http://lovdata.no/all/tl-19810408-007-008.html#47 [lest 30.11.08]

O. Evenshaug og D. Hallen (2007) Barne- og ungdomspsykologi. Gyldendal Norsk Forlag.

Einsam

-

Som ei skute utpå Kattegatt,

som ein fotball på ein leikeplass.

Eg er einsam og forlatt

her eg gøymer meg bak utedass.

- cato -